Foto: Marie Von Krogh

Bli hos meg

«I løpet av tiden det tok å skrive denne setningen døde noen, noen ble født, et språk forsvant, en masseskyting skjedde, en skogbrann begynte, et insekt ble knust, en idé ble frambrakt.
Bildene mine er en presserende oppfordring om å leve. Et urbrøl. Vær her nå. Opplev dette. Føl dette. Bildene mine er av blomster, men de handler ikke om blomster; de handler om å leve og dø.»
(Cig Harvey, britisk fotograf)

-       Det handler ikke om meg, ikke om ansiktet mitt, ikke om rynkene mine, ikke om oss, men om at livet egentlig ikke er mer enn dette. Og jeg vil så gjerne kjenne på det. At jeg har så liten tid. Og jeg er så redd. Hele tiden er jeg så redd.
Ordene er Natasja Askelunds. Året har gitt opplevelser hun gjerne skulle vært foruten.

Askelund maler portretter. Noen vil si selvportretter. Når det er sagt; Speiler ikke alle portretter de erfaringene vi har gjort oss og den forståelsen vi har av det å være menneske? At vi egentlig maler oss selv når vi maler andre?
Vi har gjort det til alle tider. Fra håndavtrykkene i hulemaleriene, til barnet som trykker en håndflate med maling på et papir. Det er oss selv vi avbilder, vårt eget avtrykk vi etterlater.

Kanskje.

Askelund startet dette utstillingsprosjektet med å ville male kjærligheten. Den hverdagslige, den med stor K. Ønsket sprang ut av frykten for å miste ankerfestet i livet, da mannen ble syk og hun var redd for at han skulle dø. At livet - det vakre, kjedelige livet - skulle opphøre i den formen hun kjente til. At livet ikke var stabilt, hverdagen ikke sikker. At barna, mannen...
Hun kjenner fortsatt på frykten, desperasjonen. Hun er redd, hele tiden redd. For å miste, for ikke å forstå - ikke å ha forstått.

Det er ikke døden som skremmer Askelund. Hun er heller ikke så redd for å bli alene. Men hun er redd for å ikke bruke tiden hun har til rådighet. For å ikke få med seg det som betyr noe; Morgener, kaffe med melk, ektemannens pust når hun våkner hver eneste natt klokken fire. Varmen i sengen når hun legger seg igjen etter å ha vært på do. Det hverdagslige. Livet.

Hun bader hver dag.
Høsten kommer snart.
Hun vet at høsten kommer.

Natasja Askelund er en uforutsigbar kunstner. Hun fornyer stadig sin motivkrets, og også måten hun maler på. Verkene er intense, som om det hele tiden står noe på spill. Noe presserende viktig skal formuleres. Det gjelder det hun ønsker å formidle, men også måten hun behandler temaet på. Det insisterende uttrykket.

Portrettene stirrer på oss fra alle veggene i gallerirommet. De store formatene og repetisjonen av motivet forsterker opplevelsen av desperasjon. Vi konfronteres med kunstnerens og vår egen grunnleggende ensomhet, med alvoret i situasjonen.

Numne blikk og munner uten smil. Ansikt og kropp bak hår i mangefargede striper. Som en foss eller et slør, noe å skjule seg bak, som beskytter. Som hindrer andre i å komme for tett på. Eller like gjerne et stengsel, noe som ikke lar henne se, som umuliggjør kontakt?

Portrettet – og da især selvportrettet – er grunnleggende sett en erkjennelsesform. En avbildning av ansikt og kropp, men også av hvordan vi forstår oss selv og oss selv i verden. Vi ser og blir sett, refleksjon og selvrefleksjon. Øynene mine møter øynene i portrettet, og grensen mellom meg selv og den avbildede blir flytende, som i et speil. Jeg får noe å føle og tenke over.

Portrettene henvender seg til oss med eksistensielle spørsmål. Om livet, døden og alt som ligger imellom. I det vi ofte - litt nedsettende - kaller hverdagen, hva har egentlig betydning? Askelund selv har funnet svaret i det nære. Hun antyder at vi rører ved det edleste i oss selv, når vi stryker vår elskede over kinnet. Kunsten hennes forteller at innsikten har hatt en pris.

Er det banalt? Ja, i den forstand at ordet banalt peker på det hverdagslige, det vi vanligvis ikke tillegger betydning. Men dette vi vanligvis ikke tenker så mye over, er grunnvollen i våre liv. Når den rystes, rystes vi også følelsesmessig og mentalt, og vi erkjenner at vi kan ha mye å miste.

Og langsomt blir ingenting som før.

Natasja Askelund er utdannet ved Vestlandets Kunstakademi, Bergen, og Koninklijke Academie Van Beeldende Kunsten, den Haag og bor i Stavanger. Hun hadde sin første separatutstilling i 1992 på Hå Gamle Prestegard og har siden hatt en rekke separatutstillinger ved sentrale gallerier over hele landet, som Galleri Opdahl, Galleri Brandstrup (i Oslo og Stavanger), Galleri LNM, Galleri Gann, Nord-Trøndelag fylkesgalleri, Hå gamle prestegard, Haugesund billedgalleri, Christianssands Kunstforening. Deltatt på flere viktige gruppeutstillinger: Haugar Kunstmuseum, Drammen museum, Aberdeen Art Gallery, Høstutstillingen (Kunstnerens Hus), LNM, Galleri Opdahl. Representert i Nord-Trøndelag fylkesgalleri, Hordaland internasjonale fylkesgalleri, Aberdeen Art Gallery, Statoil Art Programme, Stavanger Kunstmuseum. Innkjøpt av Norsk kulturråd, UIS, Stavanger, Esso Norge AS, ordføreren og rådmannens kontorer, Stavanger.

Tekst: Karin Sunderå