ALL THIS WATER!
Åpning lørdag 20.05.2023 kl 18:00 – 20:00
Galleriet holder åpent for utstillingen fra lørdag 20.05. – 11.06.2023
Lørdager og søndager kl. 12:00 – 16:00
Åpent under festspillene også tirsdag til og med fredag fra 14:00 – 18:00
Alle kunstverk har en bakgrunnshistorie, og det samme gjelder for kunstutstillinger. Under produksjonen av disse maleriene til Galleri Christinegaard viste det seg at et nesten tredveårig preludium ble en del av bakteppe for utstillingen. I februar 1994 ble jeg av Henie Ohnstad kunstsenter sendt til Zimbabwe for å sjekke ut boniteten til skulptøren Nicholas Mukomberanwa (1940 -2002).Mukomberanwa var regnet som en av de ledene representantene for det som ble rubrisert som Shonaskulpur i Zimbabwe og initiativet ble initiert av et av de store norske industriselskapene med virksomhet i Zimbabwe. (Hvis jeg ikke husker feil var det Norsk Hydro)
Møtet med Nicholas Mukomberanwa ble en opplevelse og berikelse for meg som kunstner og person.Det utviklet seg til et godt vennskap og jeg hadde gleden av å besøke ham fire ganger i Zimbabwe. Han var en slik personlighet at når han kom inn et rom så var det som om selve solen var tilstede med klokskap og mild varme. Jeg besøkte ham i Ruwa nesten hver dag en ukes tid og samtalene dreide seg om kunst, tradisjon,historie, the spritual world, og om hvordan verden kunne endres til det bedre mens vi forfrisket oss med Castle eller Lions Lager. (Han likte godt et glass øl i solsteiken - og det gjorde jo jeg også) Han fortalte også om de 17 årene han hadde vært politimann i Harare, og som han sa det : I think I was a good officer – not so much on the arresting side. Very often for minor incidents I even let the guilty party go after talking to them strongly!
Møtet med Nicholas Mukomberanwa ledet til at han hadde en separatutstilling på Høvikodden i mai 94, og han oppholdt seg i Norge en tre ukers tid. Der finnes forøvrig flere skulpturer av ham i Oslo.
En glitrende, varm og strålende maidag kjørte vi ned til Østfold, for Nicholas ville se hvor Gustav Vigeland hadde tatt ut steinen til monolitten. Mens vi billedlig talt på silkeføre cruiset nedover i Østfold, en halv kilometer lavere enn fartsgrensen, kom det flere ganger utbrudd fra Nicholas: ` Oh – you`re so rich – you`re so rich! Jeg må jo innrømme at alt dette norske tok seg særdeles fordelaktig ut i formiddagsolens motlys, men den fjerde gangen han gjentok ` you`re so rich` svarte jeg nesten på grensen til irritasjon: `What do you mean Nicholas? ` Svaret kom kontant: `All this water – all this water!
Det var ikke den norske materielle velstanden han refererte til. Han hadde selv to koner, stor familie, hus, biler, assistenter og lærlinger og verksted på farmen han drev i Ruwa. Men der hadde de hatt tørke i fire år og strevd med å få berget noe av avlingene så han visste vel om vannets nødvendighet og betydning. Der vi kjørte frem var det sjøer, bekker, tjern og elver skinnende i sollyset bekreftende våre tilganger på det som virkelig hadde verdi.
I 2015 etter å ha produsert noen store malerier (myrbilder) med referanse til den aktuelle flyktningeproblematikken, begynte jeg på noen små studier med tema vann. Et con amore prosjekt uten andre tanker enn om hvordan vannet kunne gestaltes malerisk, om lysets refleksjon og vannets bevegelse. Disse bildene ble aldri ferdige, og de ble stuet ned i en kartong og plassert innerst på lageret og glemt. De dukket opp under en flytteprosess og da jeg fikk tilbudet fra Galleri Christinegaard om en utstilling ble de nok en gang tatt frem for ferdigstillelse .Etterhvert så jeg en sammenheng mellom Nicholas utsagn «all this water» og de små upretensiøse fiktive vannstudiene mine og så at her hadde jeg snublet over en overbygning for utstillingen som faktisk har en skremmende aktualitet samtidig som jeg i mitt indre hedret en gammel venn med takk for en viktig verdijustering.
AJP- 2023